Papparollen

Det er et rart ord. Papparollen. Men den som ser etter «Pappa for første gang»-bøker skjønner hvor det kommer fra. Tøff pappa, Myk pappa, Super pappa, Verdens beste pappa og Kule pappahistorier. Finnes det ikke en j#@!&; «vanlig pappabok»?

Hva er det som gjør at vi gutta alltid må være noe mer? Holder det ikke å være pappa?
Eller er det fordi vi ikke veit hvordan? Da Ane, kona mi, ble gravid fikk vi en bok i posten. Denne boka får visst alle gravide. Ved første øyekast var det en fin bok. I den kunne Ane lese uke for uke hvor hva som skjedde med fosteret, hvilke hormoner som freste i blodet og hvorfor hun var kvalm om morran. Etter hvert ble det også veldig spennende å følge med på hvor stort fosteret var, når hjertet begynte å slå og alle de tinga der. Den delen var veldig fin.

Men så kunne man snu boka. Da var den til far. Jeg følte meg ikke bare støtt. Jeg ble sint og irritert.
Her stod det sånne ting som at «nå kan det være en god ide og ikke bruke kveldene sammen gutta på fotball pub, men heller ta seg av den vordende moren» og «En fin gest kan være og ta oppvasken eller rydde bort de skittene klærne». Som om jeg var en neandertalermann med et likestillingssyn fra 50-tallet.

Hvor er boka om «Vær deg sjæl-pappa´n»? Den hadde jeg lest. Det er sikkert en vanskelig bok å skrive. For det krever at du skriver om virkelige ting uten å fleipe med det. Den hadde handla om mer enn hvordan du lager det beste papirflyet eller hva du gjør når det tomt for bleier og alt du har er sportsteip og en kjøkkenrull.

En vanlig pappa er oppe om natta akkurat som en vanlig mamma. Han river seg i håret klokka fire om natta etter seks timer med kolikkskriking, og en vanlig pappa lærer seg å prioritere tida si. Så snart ungen sover er det mat, søvn og en dusj hvis man rekker. Men alt dette er praktiske ting. Vi er gode på det vi gutta, det praktiske. I hvert fall så står det det i alle bladene og bøkene. Men en helt vanlig pappa har også følelser. Og det som er dritt med følelser er at de drar med seg en hel masse tanker.

Første gangen dattera vår Maja blei sjuk var det jeg som var mest bekymra. Vi var på hyttetur med farmor og farfar og Maja spøy som en gris. Jeg takla ikke det så godt. Farmor og farfar tok dette med knusende ro. «Unger spyr, Vegard. Sånn er det. Det går over». Ane også skjønte dette. Jeg trodde ikke noe særlig på det, men så har jeg også brukt mesteparten av barndommen på å være sjuk. Ganske mye av min identitet handler nettopp om det å være sjuk.

Men i min barndoms verden var jeg vant til å få svar på alt. Det var alltid noen der som sa at dette går bra. Jeg er kanskje blant de mest gjennomtesta og gjennommålte folka i landet. Det holdt ikke med høyde og vekt når jeg var hos legen. Når jeg dro fra årets kontroll var mesteparten av mitt blod igjen på laboratoriet. Jeg har pusta og blåst inn i måleapparater, jeg har blitt fylt opp av kjemiske stoffer og lagt i fototrommel og jeg har spist en grønnaktig grøt bare fordi bildene skulle bli tydelige. Ultralyd og EKG var ikke magisk for meg da vi lærte om dette på ungdomsskolen.

Hele livet har jeg vært omgitt av landets flinkeste fagfolk på helse og jeg har hatt et støtteapparat av foreldre og besteforeldre som selv landets største skiløper ville vært misunnelig på.

Vegard_og_Maja_orientrering2

Så blei jeg voksen. Må ta ansvar sjøl. Og plutselig skal jeg også ta ansvar for noen andre.
Maja ble født på Rikshospitalet. Under svangerskapet hadde de tatt en ultralyd av hjertet. Etter den konkluderte de med at her var det ingen stor hjertefeil. Og mest sannsynlig ingen hjertefeil i det hele tatt. Dagen etter fødsel målte de O2-opptaket. Det var perfekt, så nå var det bare å reise hjem.
Var jeg helt trygg på at dette skulle gå bra? Ikke i nærheten! Hva med blodtrykket? Pulsen, var den jevn? Steg den som den skulle? Hvordan vet man egentlig at en baby har normalt trykk inn i lungene?
Var det ingen som skulle sjekke dette litt grundigere? «Disse testene Maja har vært igjennom fantes ikke da du var liten», sa min mor. Den gangen fant de hjertefeilen med stetoskop og fargeskala på leppene. Nå er det vitenskap. Det var en slags en trøst. Jeg la fra meg angsten og falt til ro med at den lille jenta var frisk.

Men uroen ble jeg ikke helt kvitt. Hva med meg? Min helse er jo ikke på topp. Eller er den det? Hvor lenge kan jeg regne med å være i god form? Det er jo en forferdelig egoistisk ting vi har gjort, tenkte jeg. Få et barn bare fordi vi har lyst på det, også er jeg så sjuk at jeg kanskje ikke kan ta vare på det. Så gjorde jeg som alle nybakte foreldre gjør: Sov lite, jobba mye, blei sliten og følte meg sjuk. Dermed fikk jeg bekrefta frykten om at formen var på hell. For jeg har jo vært hjertesjuk hele livet, men jeg har aldri følt meg som dette før. Trappa til kontoret blei lengre og lengre, pusten tyngre og når kvelden kom var det tomt. Det var hardt. Den lille ungen tok ingen hensyn til mine behov. Som den første i min familie. Jeg må innrømme at overraskelsen var stor da det gikk opp for meg. Jeg har jo vært ganske så bortskjemt. Verden har i stor grad blitt tilpassa mine behov og forutsetninger. Nå var det en annen som gjorde krav på den behandlingen.

Nå har det gått 5 år. Maja kler på seg selv om morgen. Hun bærer sin egen sekk og jeg løper ved siden av når hun sykler de 300 meterne mellom blokka vår og barnehagen. Om ettermiddagen tegner hun tegninger til den nye søsteren sin som kommer i sommer, mens jeg gjør som mange andre fedre. Jeg sitter altfor godt i sofaen og surfer på nettet og har dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk trent i dag. Å herregud, så glad jeg er for å være en helt vanlig pappa.

Vegard Løvå

Vegard Løvå (34 år) er født med transposisjon,og ble fontanopperert i ungdomsåra. Han er utdannet barne- og ungdomsarbeider, men jobber som rådgiver i Foreningen Leser søker bok. Vegard har også testet mange ulike idretter for Foreningen for hjertesyke barn, og han er også forfatter av boka Med hjerte for trening. Han er gift med Ane og pappa til to.

Saken sto i Hjerterom i 2013.