I hele kroppen har vi muskelceller som aktiveres via elektriske impulser fra hjernen. Men i hjertet har man pacemakerceller og hjertemuskelceller som har en unik egenskap ved at de kan skape og lede sine egne elektriske impulser fra celle til celle.

I øvre del av høyre forkammer sitter sinusknuten. Herfra kommer hjertets hovedsignaler. Sinusknuten er en samling pacemakerceller som stimuleres og reagerer, og skaper impulser etter kroppens behov. Det elektriske signalet spres fra forkamrene til hovedkamrene via atrioventrikulærknuten (AV-knuten). AV-knuten er plassert i skilleveggen mellom trikuspidalklaffen og mitralklaffen, og dens hovedfunksjon er å bremse og lede pulsen i et tempo som gir hjerteklaffene tid til å åpne og lukke seg. Signalet går så videre i et utbredt elektrisk nettverk som har som hovedoppgave å få hjertet til å trekke seg sammen, for så å slappe av. På denne måten pumper hjertet blodet ut til lungene og kroppen.

Hvis det skulle skje at sinusknuten ikke fungerer, vil AV-knuten ta over pacemakerfunksjonen.

EKG – hva er det egentlig?

Når man er på hjerteundersøkelse, vil det stort sett bli tatt et EKG. EKG står for elektrokardiogram, og er et måleinstrument som kan lese av hjertets elektriske aktivitet. Man plasserer små klebrige elektroder på huden, og disse fanger opp spenningsforskjeller. Elektrodene må plasseres i en bestemt rekkefølge for å kunne følge den elektriske ledningsbanen i hjertet og fange opp hjerteslagene fra hver sin vinkel. Utslaget i spenningsforskjellen sier mye; man ser hvilken vei impulsene går, om det møter hindringer på sin vei og om det er sykdom i hjertet. I tillegg vil et EKG angi hjerterytmens hastighet.

Hjerterytmeforstyrrelser

Sinusrytme er normal rytme, og ligger mellom 50 og 100 i regelmessig frekvens i hvile. Alt annet er arytmi, eller hjerterytmeforstyrrelse. Grunnen til arytmi er:

• at det foreligger forstyrrelser i impulsproduksjonen i sinusknuten og impulsen kommer fra et annet sted
• at impulsen ikke ledes riktig vei

Hjerterytmeforstyrrelser er enten for raske rytmer, eller for langsomme. Det er også ujevne rytmer.
Arytmi kan oppstå fra både forkamrene og hovedkamrene. Det vanligste er arytmi som oppstår i forkamrene (supraventrikulære arytmier), som atrieflutter og atrieflimmer. De kan behandles med elektrokonvertering, med medisiner og med kateterablasjon. Slike rytmer kan ofte være veldig raske.
Arytmier fra hovedkamrene kalles ventrikulære arytmier. Forøvrig omfatter arytmi også ekstraslag, som er hjerteslag som oppstår fra andre steder enn fra sinusknuten enten i forkamrene eller hovedkamrene.

Vanlig komplikasjon

Hjerterytmeforstyrrelse må bekreftes ved EKG, 24-timers EKG-monitorering (kalt Holter) eller ved elektrofysiologisk undersøkelse via kateter i lysken. Noen ganger kan arytmi være et tegn på at en hjertefeil forverres. Da vil ny kirurgisk korrigering kunne bremse utviklingen av arytmien.

Har man en medfødt hjertefeil, er hjerterytmeforstyrrelse en vanlig komplikasjon, og den vanligste årsaken til sykehusinnleggelser. Arytmier kan oppstå på grunn av arrene i hjertet etter kirurgi, eller hvis man får forandringer i hjertet grunnet klaffelekkasjer, klaffestenoser (forsnevringer) eller hjertesvikt.

Kunnskap om egen helse

De aller fleste tolererer hjerterytmeforstyrrelser, men for de med kompliserte hjertefeil kan arytmier gi alvorlige sirkulasjonsforstyrrelser, og det bør derfor behandles. Behandling må skje i samarbeid med medisinsk personell som har bred forståelse for både medfødt hjertefeil og hjerterytmeforstyrrelser.

Å ha kunnskap om sin egen hjertefeil vil hjelpe i forståelsen av symptomer, og gir et godt grunnlag når man skal forklare for andre hvordan man har det. Hjerterytmen hos de med medfødt hjertefeil kan ofte se annerledes ut enn hos hjertefriske, og derfor oppfordres alle med medfødt hjertefeil å ha en kopi av sitt eget EKG fra stabile perioder, slik at man kan framlegge dette ved arytmianfall.

Tekst og tegninger: Solvor Hagen Eliassen, fagkonsulent i VMH