Det normale hjertet

Hjertet ligger i brystkassa på venstre side av brystbeinet (noen har hjertet på høyre side, men dette er sjelden). Det er en knyttnevestor, hul muskel som deles inn i fire rom: høyre og venstre forkammer (atrium) og høyre og venstre hovedkammer (ventrikkel). Atriene sitter på toppen av hjertet og ventriklene utgjør nederste del av hjertet. Mellom høyre og venstre del av hjertet er det en tykk skillevegg som kalles septum. Mellom atriene og ventriklene er det en åpning som omgis av hjerteklaffer (atrioventrikulærklaffene). Disse kan åpne og lukke seg, og sørger slik for at blodet strømmer i riktig retning til riktig tid. Klaffen på høyre side kalles trikuspidalklaffen, og klaffe på venstre side kalles mitralklaffen.

Tilsammen åtte blodårer leder blodet inn og ut av hjertet. To store vener – vena cava superior og vena cava inferior – leder oksygenfattig blod til høyre atrium. Derfra pumpes blodet inn i høyre ventrikkel. Fra høyre ventrikkel avgår ei stor arterie – pulmonalarterien – som leder blodet til lungene. Oksygenrikt blod kommer tilbake fra lungene til hjertet gjennom fire vener – pulmonalvenene – og ledes inn i venstre atrium, som pumper blodet inn i venstre ventrikkel. Fra venstre ventrikkel pumpes blodet med høyt trykk ut i aorta – hovedpulsåren – og fordeles til kroppen. Fra aorta går det også av noen små blodårer som forsyner selve hjertemuskelen med blod.

Også mellom hovedkamrene og blodårene er det klaffer. Mellom høyre ventrikkel og pulmonalarterien sitter pulmonalklaffen, og mellom venstre ventrikkel og aorta sitter aortaklaffen.

Hjertets oppgave er enkel – men livsviktig: å pumpe blodet vårt rundt i kroppen slik at alle cellene blir forsynt med de næringsstoffene de trenger for å leve og får fjernet avfallsstoffer. Hjertet slår hos de fleste med en frekvens mellom 60-80 slag per minutt. Hjertet mottar informasjon fra nervesystemet om situasjonen i kroppen, og kan øke eller senke hjertefrekvensen og blodtrykket ved behov. Om hjertet slutter å slå vil vi bli bevisstløse i løpet av svært kort tid og dø innen få minutter. Heldigvis er hjertet en sterk og utholdende muskel, og hos et gjennomsnittlig menneske vil hjertet slå omtrent 1 milliard slag i løpet av livet.

Hjertet består egentlig av to separate pumper: en pumpe på høyre side av hjertet og en på venstre side av hjertet. Den høyre pumpen består av høyre forkammer og høyre hovedkammer, og pumper blodet til lungene («lungekretsløpet»). Blodet på høyre side av hjertet kommer tilbake fra kroppen og er oksygenfattig blod. Høyre ventrikkel pumper så blodet til lungene, hvor gassutvekslingen skjer. Oksygen fra lufta i lungene går over i blodet og karbondioksidet i blodet går over til lufta i lungene og pustes deretter ut. Lungekretsløpet er også kjent som det lille kretsløp. Det kreves lite trykk for å pumpe blodet over i lungene, og høyre ventrikkel har derfor liten muskelmasse. Blodtrykket i lungekretsløpet er lavt.

Den venstre pumpen består av venstre forkammer og venstre hovedkammer, og pumper blodet ut til kroppen («systemkretsløpet»). Blodet på venstre side av hjertet kommer rett fra lungene, og er derfor rikt på oksygen. I hjerteslaget pumpes blodet med stort trykk inn i aorta og fordeler seg til hjernen, hjertemuskelen selv og alle de andre organene i kroppen. For at blodet skal nå hele kroppen – fra toppen på hodet og helt ned til tærne og opp igjen – kreves det at blodet som pumpes ut av hjertet har et høyt trykk. Venstre hovedkammer har derfor mye større muskelmasse enn høyre ventrikkel.

Et hjerteslag deles inn i systole og diastole. Systole er den aktive fasen i hjerteslaget, da hjertet trekker seg sammen. Etter kontraksjonen kommer en hvilefase – diastolen. Da er det ingen aktivitet i muskelcellene, de hviler. I diastolen fylles hjertekamrene med blod. Man skiller mellom atrienes systole og diastole og ventriklenes systole og diastole, ettersom sammentrekningen av atriene og ventriklene ikke skjer helt samtidig.

Hjertet slår normalt med en frekvens på mellom 60-100 slag i minuttet. Hjerteslaget utløses av elektriske impulser som brer seg i hjertet og stimulerer hjertemuskelcellene til å trekke seg sammen. Hjertet har en naturlig pacemaker, sinusknuten, som styrer den elektriske aktiviteten i hjertet.

Sinusknuten består av en gruppe spesialiserte hjerteceller (naturlige pacemakerceller) som er lokalisert i den øvre veggen i høyre forkammer. Sinusknuten bestemmer hvor fort hjertet skal slå ved å sende ut elektriske impulser (aksjonspotensial) med jevne mellomrom som beveger seg som bølger gjennom hjertets forkammer. Når den elektriske bølgefronten fra sinusknuten når AV-knuten, et lite kompakt område mellom forkamrene og hovedkamrene i hjertet, ledes impulsen videre til hovedkamrene. Fra AV-knuten ledes signalet gjennom det såkalte His-Purkinje-systemet, et fibernettverk som består av spesialiserte hjerteceller som leder elektriske impulser svært raskt. Gjennom His-Purkinje-systemet brer den elektriske impulsen seg ut til høyre og venstre hjertekammer. Når alle muskelcellene i hjertet har blitt aktivert, og hjertet har trukket seg sammen, stopper den elektriske bølgefronten og hjertet går over i en ”hvilefase” (kalles diastole) før den neste bølgefronten aktiverer hjertet.

Alle cellene i ledningssystemet i hjertet er pacemakerceller, og kan dermed starte en elektrisk bølgefront. Sinusknuten har raskest rytme (ca 100/min), og derfor er det denne som normalt styrer hjerterytmen. AV-knuten har en litt lavere rytme enn sinusknuten, med en frekvens på ca 40-60/min, His-bunten og Purkinjefibrene har en enda lavere rytme, henholdsvis ca 30-40/min og 20-30/min. Til slutt har også hjertets muskelceller (myocyttene) evne til å sende ut elektriske impulser, men frekvensen er svært lav (<20/min). Om en overordnet funksjon av ledningssystemet faller ut kan dermed erstatningsrytmer oppstå, men hjertefrekvensen vil da bli lavere enn normalt.

Hos noen fungerer ikke ledningssystemet som det skal. Dette kan skyldes medfødte feil på ledningssystemet, arrdannelser etter hjerteinfarkt eller hjerteoperasjoner, eller mange andre årsaker. Om man har feil i ledningsnettet vil dette medføre unormal hjerterytme – arytmi. Hjertet kan slå for fort, for sakte eller uregelmessig. Arytmi kan gi symptomer som hjertebank, svimmelhet og besvimelse, hodepine, trøtthet og irritasjon. Arytmi er plagsomt, men kan også være farlig. Derfor får de fleste pasienter med arytmi tilbud om behandling med medisiner (antiarytmika), pacemaker eller hjertestarter (ICD). Legen vil vurdere hvilket alternativ som er riktig for den enkelte pasienten.

I atrienes diastole fylles de med blod fra venene som leder blodet tilbake til hjertet fra kroppen eller lungene. Atrioventrikulærklaffene er åpne, ettersom trykket i forkamrene er høyere enn trykket i ventriklene, og blodet renner derfor passivt over i hovedkamrene fra ventriklene. Når hovedkamrene fylles med blod øker trykket, slik at etter en stund opphører den passive fyllingen av ventriklene. Når sinusknuten fyrer, stimuleres forkamrene til å trekke seg sammen. Dette øker trykket i forkamrene, og alt gjenværende blod i atriet pumpes over i ventrikkelen. Ventriklene er nå helt fylt med blod, og trykket her er høyere enn i atriene. Dette fører til at atrioventrikulærklaffene lukkes. Impulsen fra sinusknuten når hovedkamrene, og de begynner å trekke seg sammen. Trykket i hovedkamrene øker, og overstiger etter hvert trykket i pulmonalarterien og aorta, slik at pulmonalklaffen og aortaklaffen åpner seg. Blodet pumpes nå ut i pulmonalarterien og aorta til lungene og kroppen. Atriene fylles kontinuerlig med blod fra de venene som leder til hjertet. Ettersom hovedkamrene tømmes for blod og trykket her synker, vil derfor trykket i atriene etter hvert bli høyere enn trykket i ventriklene og slik at atrioventrikulærklaffene åpner seg igjen. Blodet kan på nytt strømme inn i ventriklene og det er klart for et nytt hjerteslag.

Begge forkamrene kontraherer («slår») samtidig, og begge hovedkamrene kontraherer samtidig, men forkamrene kontraherer litt før hovedkamrene slik at hjerteslaget blir delt i to. Dette kan man tydelig høre når må lytter på hjerte, ved at man hører to hjertelyder. Disse kommer tett på hverandre. Det man hører er egentlig lyden av klaffene i hjertet som lukker seg. Første hjertetone betegnes «lubb», og er lyden av atrioventrikulærklaffene som lukker seg. Andre hjertetone betegnes «dubb», og er lyden av pulmonalklaffen og aortaklaffen som lukker seg.