Da verden falt i hodet på Anne

Anne Ullahamar er 45 år gammel da hun plutselig får beskjed om at hun har en alvorlig, medfødt hjertefeil og må opereres ganske fort.

– Det kom som et sjokk. Verden falt i hodet på meg kan du vel si, forteller Anne.

Vi møter henne på Rikshospitalet en ettermiddag i november 2010. Hun har vært til utredning, og fått beskjed om at hun er høyt prioritert til operasjon, og hun regner med at det vil skje før jul.

Det hele begynte i vinter, da hun ble innlagt på sykehus i hjembyen Ålesund med betennelse i kroppen etter forfrysning. Der ble det oppdaget at hun hadde en medfødt hjertefeil, aorta insuffisiens, som betyr at aortaklaffen (klaffen mellom venstre hjertekammer og hovedpulsåra) har bare to segl istedenfor tre, og dermed ”lekker” den. Da Anne gikk på barneskolen, ble det oppdaget en bilyd på hjertet, men en røntgenundersøkelse i tenårene konkluderte med at alt var i orden og at bilyden ikke var farlig.

På grunn av slitasje over tid hos Anne, har det oppstått forkalkninger i området og nå må noe gjøres.

Savner trening
Ved en nærmere undersøkelse i juni fikk hun beskjeden om at klaffen måtte byttes, men de regnet med at det ikke måtte gjøres noe de første fem årene.

Dagen etter at hun fikk denne beskjeden, skulle hun ta eksamen for å bli sertifisert coach.

– Jeg fikk sjokk og praktisk talt løp ut av sykehuset. Jeg lurte på hvordan det skulle gå med eksamen, men det gikk greit, og utdanningen som coach har hjulpet meg mye, forteller Anne.

I løpet av sommeren merket hun selv at helsetilstanden ble verre, hun ble sliten og andpusten og begynte å skjønne at det ikke kunne gå flere år før noe ble gjort. Etter en kontroll i høst ble hun henvist til Rikshospitalet, og nå venter hun altså på operasjon.

– Det verste for meg er det fysiske. Jeg har alltid vært kjempeaktiv, og hadde planer om fjellturer i Rondane og til Jønshorn i sommer, noe jeg ble frarådet å gjøre. Etter å ha vært her, har jeg fått beskjed om å begrense det fysiske til å ”rusle en tur”. Det var også en skikkelig nedtur da jeg i høst var ute og gikk en tur, og ikke klarte å komme opp bakken, men måtte snu og gå ned igjen. Da gråt jeg, innrømmer hun.

Etter å ha fått beskjed om å begrense det fysiske har Anne gjenopptatt strikkingen.

– Det er 18 år siden sist jeg strikket, men noe må jeg jo finne på når jeg må holde meg i ro. Jeg tenkte først jeg skulle strikke en islender, men ombestemte meg og kjøpte garn i farger isteden. Jeg må kle meg glad, smiler hun og viser fram en halvferdig genser i sterk rødfarge.

Naturlig å snakke om
I høst leste Anne om Eirin Syversen, leder i Foreningen voksne med medfødt hjertefeil (VMH), og hennes familie med tre generasjoner med medfødt hjertefeil, og meldte seg med en gang inn i foreningen.

– Etter at jeg selv ble syk har jeg funnet ut at flere jeg kjenner også har medfødt hjertefeil, men de snakker ikke om det. Jeg får inntrykk av at de helst vil glemme det, de ble operert som barn og ser på seg selv som friske nå. Jeg tenker heller ”hvorfor skal jeg ikke snakke om det?” Og det er fint med en forening hvor man treffer andre i samme situasjon, som forstår hva jeg snakker om og som kan fortelle meg ting jeg ikke vet, sier Anne.

Eventyrer
Anne3

Mann og barn har aldri vært en del av drømmen, og hun har derfor ikke stiftet familie. Hun har derimot reist mye i inn- og utland. Hun er utdannet kokk og har jobbet på Hurtigruten, på Lillehammer under OL, drevet sitt eget hotell og vært leder ved Perminalen hotell i Oslo. I tillegg til kokkeutdannelsen har hun Bachelorgrad fra BI og en mastergrad tatt i Australia. Nå i senere tid har hun blant annet vært i Sør-Afrika gjennom jobben hun hadde i Innovasjon Norge, og hun er altså også utdannet coach.

Da vi spør om hun skulle ønske at hun hadde fått vite om denne hjertefeilen tidligere, istedenfor å få et sjokk nå, nøler hun litt.

– Jeg tror det var like greit å ikke finne det ut før nå. Jeg tenker at jeg hadde gjort ting annerledes hvis jeg hadde visst dette, og det hadde sikkert ikke blitt verken Australia eller Sør-Afrika hvis jeg hadde visst at jeg egentlig var syk.

Beroliget
På Rikshospitalet sier legene at hun er overmoden for operasjon, og at bilyden hennes nå er så kraftig at man nesten kan høre den uten stetoskop. Selv sier hun at hun jo har merket at formen har blitt dårligere de siste årene, men hun har regnet med at det skyltes alderen.

– Det har vært en masse studenter her og lyttet på meg, og jeg synes det er bra at så mange vil lære om dette. Jeg føler meg veldig beroliget av å være her. De tar så godt vare på meg, og hører etter når jeg spør om noe. Det er så mye kompetanse her at jeg ikke er redd, og jeg får svar på det jeg lurer på. Også er maten god, legger hun til.

For det er naturligvis mange spørsmål som dukker opp i en slik situasjon. Hva skjer med jobben? Kan jeg jobbe med hva som helst i framtiden? Kan jeg forsette å leve et like aktivt liv etter operasjonen som jeg gjorde før?

– Det å ha utdanning som coach har hjulpet meg mye nå. Jeg er jo opplært til å snu tanker til noe positivt og se framover. Vennene mine ble også sjokkerte når de hørte at jeg var syk, jeg har jo alltid vært den som er så aktiv og lever sunt, men de har også lovet at de skal være med å gå på Jønshorn til høsten neste år. Jeg gleder meg veldig til å kunne begynne å trene meg opp igjen etter operasjonen, smiler Anne.

Lurer du på hvordan det går med Anne i dag? Følg bloggen hennes https://anneullahamar.blogg.no
Artikkelen sto i Hjerterom i 2011.